Etikk i klimakrisens tid

Jan-Olav Henriksen og Arne Johan Vetlesen

Mandag 20. januar startet vi vårsemesteret i Drammensbiblioteket med en samtale mellom Arne Johan Vetlesen og Jan-Olav Henriksen. Møtet var en del av den årlige Klimafestivalen §112. De to professorene ga i 2022 ut boken «Etikk i klimakrisens tid» og de to førte en samtale ut fra den – og naturligvis med tilfang av alt som har skjedd siden. Mens møtet foregikk ble Donald J Trump innsatt som USAs 47. president, en begivenhet som i høyeste grad har med møtets tema å gjøre.

De unge musikerne i saksofonkvartetten Aqua d’Or ga de frammøtte en nydelig musikkopplevelse før og etter samtalen. En interessant spørsmåls- og kommentarrunde fulgte samtalen.

Samtalen mellom Vetlesen og Henriksen kan du høre i sin helhet nedenfor. Drammensbibliotekets Martin Nordli sto for lyd og tilrettelegging av lokalet. Drammen kirkeforum er svært takknemlig for bibliotekets gjestfrihet og takker for godt samarbeid.

Lydopptak

Et kort referat av samtalen

«Den største utfordringen vi har, er å finne grunner for håp» – slik beskriver unge studenter sitt syn på klimakrisen, ifølge professor Jan-Olav Henriksen. Sammen med filosof Arne Johan Vetlesen utforsker han i denne samtalen hvordan håp, ansvar og etisk vekst kan gi oss verktøy til å møte en fremtid preget av klimautfordringer. De peker på behovet for kollektiv handling, dypere menneskelig tilstedeværelse og en modig vilje til å ofre for kommende generasjoner.

Temaer fra samtalen

1. Håpets fundament og utfordringer

Henriksen reflekterer over et studentutsagn: «Den største utfordringen vi har, er å finne grunner for håp.» Han sammenligner dette med Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan og stiller spørsmålet: «Er vi naturens neste?» Henriksen kritiserer politiske beslutninger, som Norges tildeling av nye oljekonsesjoner, og mener dette svekker muligheten til å gi kommende generasjoner grunnlag for håp.
  «Hvis unge mennesker synes de ikke har håp for fremtiden, da må vi virkelig spørre oss hva er på ferde,» sier han.

Vetlesen fremhever at håp ikke må forveksles med naiv fremtidsoptimisme basert på teknologiske løsninger eller politiske skifter. Han peker på at de som har mistet troen på «hul og ubegrunnet optimisme», søker et mer realistisk og handlingsrettet håp.
  «Situasjonen er ikke håpløs uten grunnlag for noe som helst håp. Men håp må være realistisk – ellers virker det mot sin hensikt,» mener han.

2. Generasjoner og moralsk ansvar

Henriksen understreker at klimakrisen ikke lenger er en abstrakt fremtidstrussel, men en realitet som angår alle generasjoner. Han fremhever hvordan kristen tradisjon legger vekt på ansvar for både fortid og fremtid:
  «Vi lever alltid på andres skuldre, og vi har også ansvar for dem som kommer etter oss,» sier Jan-Olav Henriksen.

Vetlesen påpeker hvordan tidligere generasjoners manglende handling har ført oss til dagens krise, og hvordan mange mennesker nå viser en motstand mot å handle, til tross for økende kunnskap. Han problematiserer vår tids irrasjonelle handlingsmønstre, der politiske ledere fraskriver seg ansvar og overlater klimakrisen til markedskreftene.
  «Vi skal slutte med norsk oljeproduksjon i det øyeblikket det ikke er etterspørsel etter den lenger. Dette er ikke styring – det er resignasjon,» slår Arne Johan Vetlesen fast.

3. Samhandling og kollektiv mobilisering

Henriksen argumenterer for at håp skapes gjennom handling i fellesskap:
  «Det finnes mennesker over hele verden som er engasjert i dette, og det er i seg selv en grunn til håp,» fremhever Jan-Olav Henriksen. Han understreker at samhandling gir motivasjon og opplevelse av meningsfullhet, i motsetning til individualistiske tilnærminger.

Vetlesen støtter dette perspektivet og peker på hvordan politisk apati og manglende handling blant enkeltpersoner ofte skyldes en følelse av at deres bidrag ikke monner. Han advarer mot at dette kan føre til resignasjon eller radikalisering, særlig blant unge.
  «Samhandling, det å etablere grupper og bevegelser som forplikter oss, er avgjørende for å minke konsekvensene av klimakrisen,» sier han.

4. Nærvær og naturens rolle

Henriksen deler en anekdote om en amerikansk professor som ber studentene sitte under et tre uten mobiltelefon for å erfare naturen. Han beskriver dette som en øvelse i å gjenoppdage menneskets plass i naturen:
  «Det er ikke de og naturen, men det er de i naturen,» forklarer Jan-Olav Henriksen.

Vetlesen utfyller ved å beskrive hvordan moderne teknologi ofte skaper avstand til naturen. Han reflekterer over hvordan denne avstanden kan forsterke angst og fremmedgjøring, og peker på viktigheten av å «tåle ubehaget ved å være til stede i naturen, uten distraksjoner.»

5. Etisk vekst og nødvendigheten av offer

Henriksen og Vetlesen diskuterer hvordan personlig modning og ansvarsfølelse må gjenreises som verdier i et samfunn preget av forbrukskultur. De argumenterer for at klimakrisen ikke kan håndteres uten at vi er villige til å ofre noe av vår livsstil og våre privilegier.

Henriksen understreker nødvendigheten av offer:
  «De ofrene vi gjør nå, vil koste oss langt mindre enn konsekvensene for dem som kommer etter oss,» sier han. Vetlesen kritiserer hvordan dagens samfunnsstruktur gjør det vanskelig å adressere moralsk ansvar, og hvordan teknologiske fremskritt ofte skjuler hva som går tapt.
  «Vi må våge å møte naturen uten filter – og tåle det ubehaget det innebærer,» fremhever Arne Johan Vetlesen.

Den fulle transkripsjonen kan du laste ned her..

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *