Om tro, identitet og familiebånd da Nina Drolsum Kroglund besøkte Drammen kirkeforum 16. mars 2026
Da historiker og forfatter Nina Drolsum Kroglund holdt foredrag for Drammen kirkeforum mandag 16. mars, ble det en kveld preget av både kunnskap, nærhet og ettertanke. Med utgangspunkt i boken Min sønn rabbineren fortalte hun om sønnen Benjamins vei fra en oppvekst mellom Norge og Israel til et strengt ortodoks jødisk liv i Israel og senere tjeneste som rabbiner. Samtidig var dette en mors fortelling om avstand, uro og gradvis større forståelse.
Spørsmålet som driver fortellingen
Kroglund åpnet med det grunnleggende spørsmålet som også ligger til grunn for boken: Hvordan kan en ung mann som ikke har vokst opp religiøst, og som heller ikke har hatt religiøse foreldre, plutselig velge et liv som ortodoks troende? Hun beskrev dette som et liv styrt av forpliktelser, regler og en gjennomgripende forståelse av at troen former hverdagen i alt. Nettopp dette gjorde sønnens valg så krevende å forstå for henne, og dermed også så viktig å forsøke å sette ord på.
Det var ikke først og fremst et anklagende spørsmål hun stilte, men et undrende. Gjennom hele foredraget var det tydelig at hun hadde forsøkt å forstå mer enn å bedømme, og at arbeidet med boken hadde vært en måte å leve seg inn i en virkelighet som i utgangspunktet føltes både fremmed og urovekkende.
En oppvekst mellom to land
Hun tegnet så et levende bilde av sønnens oppvekst. Han ble født i Norge, men tilbrakte også sine første år i Israel. Da han var nær tre år gammel, reiste hun og sønnen tilbake til Norge, mens faren ble igjen i Israel. Oppveksten ble dermed delt mellom et norsk hverdagsliv og en sterk tilknytning til faren og familien i Israel. Han gikk i barnehage i Oslo, senere på Steinerskolen, hadde tilknytning til familiegården på Hadeland, og var en aktiv gutt med sterke interesser for sport og musikk. Han spilte fotball, tennis, sto på ski og utviklet seg til en dyktig gitarist.
Like viktig var reisene til Israel. Allerede som liten reiste han alene til faren i sommerferiene. Det ble tidlig tydelig, slik Kroglund fortalte det, at han bar med seg en sterk dragning mot den andre delen av sin egen bakgrunn. Da han bare var tolv år gammel, ønsket han å flytte til Israel for å bo hos faren. For henne var dette svært vanskelig, men hun erfarte etter hvert at ønsket var så dypt forankret i ham at det ikke lot seg stanse uten store omkostninger. Hun beskrev hvordan han ble nedstemt i perioden da hun forsøkte å holde ham tilbake, og hvordan hun til slutt måtte erkjenne at dette var noe han virkelig trengte.
Søken, uro og eksistensielle spørsmål
Etter flere år i Israel vendte han tilbake til Norge og begynte på videregående, der han satset på musikk og levde et ungdomsliv som på mange måter var ganske vanlig. På dette tidspunktet var det lite som tydet på at religionen skulle bli hans livsvei. Etter videregående ble han imidlertid innkalt til israelsk militærtjeneste. Som israelsk statsborger kunne han ikke uten videre unnslå seg denne plikten, og etter hvert gjennomførte han tjenesten. Mot slutten av denne perioden konverterte han formelt til jødedommen gjennom en ordning i militæret, noe moren den gang oppfattet mest som et praktisk valg for å kunne fortsette å leve i Israel.
Det egentlige vendepunktet kom da faren selv beveget seg i mer religiøs retning. En rabbinerstudent kom hjem til ham for å undervise, og Benjamin ble trukket inn i samtalene. Han begynte å delta på seminarer for ungdom, lyttet, lot seg fascinere, og på kort tid tok livet en ny retning. Han begynte å studere i yeshiva og valgte etter hvert en langt mer forpliktende religiøs konvertering. Kroglund beskrev dette som både overraskende og dypt fremmedgjørende: plutselig hadde hun en sønn som ikke bare var jøde i formell forstand, men som ville leve fullt og helt innenfor et ortodokst religiøst univers.
Hun forsøkte likevel å forstå hvilke krefter som kunne ha ledet ham dit. I foredraget pekte hun på flere forhold: farens egen religiøse utvikling, sønnens mangel på retning etter militærtjenesten, helseplager og en periode med eksistensiell uro. Hun fortalte om en episode på en pub, der en mann ropte at livet ikke hadde noen mening. Dette hadde gjort sterkt inntrykk på sønnen og satt i gang spørsmål om mening, tilhørighet og livsretning. I Kroglunds tolkning hang denne søken også sammen med en dypere identitetskamp: behovet for å høre til, ikke bare i Norge, men også i den israelske og farsbundne delen av sitt eget liv.
Fra sønn til rabbiner
Etter tiden i yeshiva ble han innkalt til repetisjonsøvelse, men nektet å møte og ble fengslet i en kort periode. Også dette ble et vendepunkt. I fengselet fortalte han andre unge om livet i yeshivaen, om bønn, studier og følelsen av å ha funnet noe meningsfullt. Der vokste tanken fram om at han ville bli rabbiner. Det han trodde skulle ta femten år, fullførte han på omtrent tolv. Senere giftet han seg, fikk etter hvert en stor familie og gikk inn i tjeneste som rabbiner. Nå er han blitt byrabiner i et lite sted i Nord-Israel, et neste skritt i et livsløp som har vært preget av sterk vilje og målrettethet.
Kroglund beskrev sønnen som en som alltid har gjort ting helhjertet. Det som tidligere kom til uttrykk i sport og musikk, kom nå til uttrykk i religiøse studier og tjeneste. Hun ga samtidig et varmt bilde av ham som far og menneske: rolig, høflig og samlende, også midt i et hjem preget av mange barn og mye liv. Det var tydelig at stoltheten over sønnen levde side om side med sorgen over avstanden.
En mors erfaring av tap og gjenkjennelse
Noe av det sterkeste i foredraget var skildringen av hvordan hun selv hadde opplevd denne prosessen. Først kjente hun det som om sønnen gradvis beveget seg bort fra henne: først da han flyttet til Israel som barn, senere gjennom militæret, og sterkest da han gikk inn i et strengt religiøst liv. Hun sa at hun i en periode var alvorlig redd for å miste ham, ikke fysisk, men menneskelig og eksistensielt. Hun fryktet at han skulle gå inn i en verden der det ikke lenger var plass til familien slik hun kjente den, eller til måten de levde på.
Men da hun begynte å besøke ham, oppdaget hun noe annet. Bak de svarte buksene, den hvite skjorten og den nye livsformen fantes fremdeles den samme sønnen: med den samme humoren, den samme roen og den samme væremåten. Denne oppdagelsen ble avgjørende for henne. Det var ikke slik at han var blitt en annen i sitt innerste vesen. Han hadde valgt en annen vei, men personen hun kjente, var fortsatt der. Det var kanskje her kveldens viktigste bevegelse lå: fra frykt til forståelse, fra opplevelsen av tap til en mer sammensatt form for gjenkjennelse.
Jødisk historie, marokkanske røtter og et mangfoldig Israel
Som historiker var Kroglund opptatt av å sette sønnens liv inn i en større sammenheng. En viktig del av boken, og også av foredraget, handler om den marokkansk-jødiske bakgrunnen på farssiden. Hun fortalte hvordan hun ble fascinert av den lange historien til jødene i Marokko og av den omfattende utvandringen til Israel etter 1948. Denne historien ble for henne en nøkkel til å forstå ikke bare familien, men også de kulturelle og historiske lagene i det israelske samfunnet.
Hun beskrev Israel ikke som en smeltedigel, men snarere som et samfunn sammensatt av mange ulike ingredienser, med forskjellige språk, tradisjoner, religiøse praksiser og historiske erfaringer. Her løftet hun fram forskjeller mellom blant annet sefardiske, mizrahiske og askenasiske jøder, og hvordan slike skillelinjer fortsatt preger både kultur og identitet. Sønnen står i en marokkansk tradisjon som også markerer avstand til andre ortodokse miljøer, både i klesdrakt og religiøs praksis.
Tro, regler og de vanskelige spørsmålene
Kroglund la ikke skjul på at hun gjennom årene har stilt mange spørsmål ved sønnens religiøse univers. Hun nevnte temaer som kvinners plass, klesregler, sabbat, musikk, arrangert ekteskap og ideen om å leve i lydighet mot en omfattende religiøs lov. Hun fortalte blant annet om hvordan en CD med norske barnesanger ikke kunne brukes fordi sangene var sunget av kvinner. For henne var slike erfaringer både provoserende og forunderlige, men nettopp derfor ble de også innganger til samtale og læring.
Det som etter hvert trådte fram for henne, var at dette livet for sønnen ikke først og fremst handler om ytre strenghet, men om ønsket om å leve sant og konsekvent, i troskap mot en mening han opplever som dyp og forpliktende. Hun sa at hun tror mye av dette handler om å leve et moralsk riktig liv og om å være tro mot sin egen sjel. I den refleksjonen kom hun også nærmere et punkt av gjenkjennelse: at søken etter mening og helhet ikke nødvendigvis er så fremmed, selv om uttrykksformen er det.
Å leve med skjult bakgrunn
Et viktig og sårbart tema i foredraget var konvertering. Både sønnen og hans kone er konvertitter, og Kroglund fortalte at dette fortsatt er forbundet med usikkerhet. Særlig gjelder det spørsmålet om anerkjennelse: som «ekte» jøder, som familie og som rabbinerhjem. Hun fortalte at barna ennå ikke kjenner hele historien, fordi foreldrene er redde for at bakgrunnen kan skape problemer i de miljøene de lever i. Selv sammenlignet hun dette med sin egen erfaring som historiker med NS-bakgrunn i familien: spørsmålet om når man er trygg nok til å fortelle alt om hvor man kommer fra.
Da sønnens familie besøkte Norge etter mange år, ble også denne avstanden konkret. Det måtte ordnes med kosher mat, nytt kjøkkenutstyr og et eget kjøkken som kunne brukes etter reglene. Samtidig skjønte de eldste barna raskt at bestemors hus ikke var innrettet etter de samme religiøse normene som deres eget liv. Også dette ble i foredraget skildret uten dramatikk, men med varsomhet: som en del av den avstanden familien må leve med, uten at kjærligheten dermed blir borte.
Samtalen etter foredraget
Israel, sionisme og religiøs overbevisning
I spørsmålsrunden ble sønnens syn på staten Israel et viktig tema. Kroglund svarte at han fortsatt mener at opprettelsen av staten i 1948 var et inngrep i Guds plan. Samtidig lever han pragmatisk i det israelske samfunnet, der hele familien hans hører hjemme. Hun understreket at det viktigste for ham ikke er staten som politisk prosjekt, men det religiøse livet: å leve etter Torahen, være et forbilde og vitne om en tro som han mener har forrang fremfor politisk makt og militær styrke. Hun sa også at han mener bønn er viktigere enn militærtjeneste, og pekte på de store spenningene i dagens Israel rundt ortodokse miljøers forhold til verneplikt og samfunnsdeltakelse.
Hun var samtidig nøye med å understreke at det finnes mange former for religiøs jødedom. Betegnelser som «ortodoks» og «ultraortodoks» rommer et betydelig mangfold, og hun medga også at dette er et felt med mange nyanser. Denne forsiktigheten ga samtalen en god tone. Den ble ikke preget av bastante forenklinger, men av vilje til å beskrive et vanskelig landskap så redelig som mulig.
Et viktig korrigerende innspill
Et av kveldens mest verdifulle innslag kom fra Katrine Jutrem Cohen, som selv tilhører en moderne ortodoks menighet i Oslo og har erfaring med konvertering. Hun understreket at det finnes et bredt spekter innenfor ortodoks jødedom, og at det Kroglund beskrev, representerer ett ytterpunkt. Hun sa også tydelig at konvertitter i ortodoks jødedom ofte møtes med stor respekt, nettopp fordi det er så krevende å konvertere til en religion som ikke misjonerer. Det var et viktig korrektiv, og et uttrykk for hvordan samtalen denne kvelden også fikk fram mangfoldet innenfor jødisk liv.
Kroglund tok dette innspillet imot med åpenhet. Hun svarte at sønnens tilbakeholdenhet nok først og fremst handler om å bli anerkjent i de konkrete menighetene han virker i, og at rådet han har fått fra sin egen rabbiner, er ikke å gjøre bakgrunnen til et tema der det kan skape unødige fordommer eller misforståelser. Hun fortalte også om hvordan sønnens personlige rabbiner hadde kalt hans livshistorie et mirakel. Det ga et annet lys over den samme fortellingen: ikke som noe skamfullt, men som en vei til tilhørighet og kall.
Bosettere, ekstremisme og misbruk av religion
Spørsmålene kom også inn på forholdet mellom ortodoksi, bosetterbevegelsen og religiøst begrunnet vold. Her var svarene preget av både forsiktighet og tydelighet. Kroglund pekte på skillet mellom dem som ser staten Israel og dagens politiske utvikling som del av Guds plan, og dem som mener at staten nettopp var et menneskelig inngrep i denne planen. En annen deltaker supplerte med at voldelige ekstremister ikke representerer jødedommen som sådan, selv om de gjerne opptrer i religiøs drakt. Dette ble bekreftet i samtalen, og sønnens syn ble fremstilt som klart kritisk til dem som bruker religion som dekke for brutalitet og overgrep.
Litt jødisk i hjertet
En av deltakerne spurte mer personlig om hvordan Kroglund selv påvirkes av å leve tett på denne familien og denne tradisjonen. Hun svarte med en formulering som kanskje rommet noe av kveldens kjerne: Når hun er sammen med dem, spiser med dem, går i synagogen, hører sønnen be og synge og snakker med ham etterpå, reiser hun hjem «litt jødisk i hjertet». Som historiker er hun fascinert av de lange linjene, men det er også den levde erfaringen som har gjort inntrykk på henne. Det var en formulering som rommet både nærhet, respekt og erkjennelsen av at forståelse forandrer den som prøver å forstå.
Musikk, språk og familieliv
Samtalen berørte også mer hverdagslige sider. På spørsmål om sønnen fortsatt spiller gitar, fortalte Kroglund at musikken fremdeles er viktig for ham, selv om den nå først og fremst lever videre gjennom hans arbeid som kantor og sanger i en religiøs tradisjon preget av andre tonaliteter enn de vi er vant til. Hun beskrev ham som en fremragende sanger og viste hvordan også dette talentet har funnet sin plass i hans nye liv.
Hun fortalte også om hans språklige oppvekst, med norsk fra moren, hebraisk fra faren og engelsk mellom foreldrene, og om hvordan denne tospråkligheten var med på å forme ham. På spørsmål om barneoppdragelse i et så regelstyrt miljø, svarte hun at reglene for barn som er født inn i dette, ikke nødvendigvis oppleves som strenghet, men som den naturlige måten å leve på. Samtidig ble det i samtalen pekt på at jødisk tradisjon også er gjennomsyret av spørsmål, diskusjon og meningsbrytning. Kroglund sluttet seg til dette og sa at det nettopp ligger en demokratisk side i jødedommens sterke vekt på tolkning, drøfting og samtale.
En uro som aldri blir helt borte
Mot slutten kom samtalen også inn på situasjonen i Israel i dag og hva det vil si å være mor og bestemor med familie i et konfliktfylt område. Kroglund svarte at uroen alltid er der når situasjonen tilspisser seg. Hun følger med, ringer og lever med en vedvarende bekymring. Samtidig fortalte hun at hendelsene 7. oktober og det som fulgte, gjorde det nødvendig å skrive om siste del av boken. Manus var levert like før, men virkeligheten krevde et nytt kapittel. Også her forsøkte hun, sa hun, å forstå sønnens religiøse perspektiv innenfra, uten å gi slipp på sitt eget blikk.
En kveld med mange lag
Kvelden med Nina Drolsum Kroglund ble derfor mer enn et bokforedrag. Den ble en fortelling om identitet og tilhørighet, om jødisk historie og israelsk samfunn, om religiøs søken og kulturell avstand. Men først og fremst ble det en fortelling om relasjonen mellom en mor og en sønn: om sorgen over å miste noe av det kjente, og om den langsomme bevegelsen mot en dypere forståelse av et annet menneskes valg. I det lå også kveldens kanskje viktigste innsikt: at kjærligheten ikke opphever avstanden, men kan gjøre det mulig å leve med den uten å gi opp forsøket på å forstå.
(Referatet er laget av Ivar Flaten, basert på transkribert lydopptak bearbeidet av ChatGPT)