Forfatter og teolog Kjell Arnold Nyhus holdt mandag 20. april foredrag i Drammen kirkeforum med utgangspunkt i boka Gud er ikke kristen. Foredraget ble en personlig, teologisk og språklig refleksjon over hvem Gud er, hvordan mennesker danner seg gudsbilder, og hvorfor troens språk alltid må forstås i lys av erfaring. I samtalen etterpå ble det stilt spørsmål om trosbekjennelsen, religionsmøtet, bønn på tvers av tro, gudserfaring, språk og kjønnede betegnelser om Gud.
En tittel som provoserer – og en påstand som vil åpne
Nyhus innledet med å fortelle at boktittelen hadde skapt sterke reaksjoner da boka kom ut. Han beskrev hvordan intervjuet om boka utløste harde og dels hatske kommentarer, og at han ble møtt med anklager om å være både forfører, antikrist og falsk profet. Samtidig understreket han at han ikke ser seg selv som en provokatør. Han bekjenner den apostoliske trosbekjennelsen med glede, men tolker kristen tro på en annen måte enn mange er vant til. Han plasserte seg selv i en tradisjon preget av kristen mystikk, og nevnte blant annet Martin Lönnebo og Jon Fosse som viktige inspirasjonskilder.
Han brukte deretter tid på å forklare at tittelen Gud er ikke kristen ikke er ment som et oppgjør med kristen tro, men tvert imot springer ut av klassisk kristen tenkning. Poenget er at Gud er alles skaper og alles Gud, ikke en stammegud eller en “husgud” for en liten gruppe enige mennesker. Gud er Gud for alle mennesker, uavhengig av hva de tror, og derfor kan ikke Gud selv være “kristen”; det er mennesker som kan være det. Samtidig tok han tydelig avstand fra tanken om at alle gudsoppfatninger derfor skulle være like gode. Tvert imot mente han at både historien og samtiden viser hvor mange forvridde og falske gudsbilder som finnes.
Å miste gudsbilder for å komme nærmere Gud
Et hovedmotiv i foredraget var at troens vei ofte innebærer å miste utilstrekkelige forestillinger om Gud. Nyhus fortalte om sin egen barndomserfaring, da moren sa til ham at “Gud er ånd”. Som barn hadde han forestilt seg Gud som en konkret fysisk skikkelse, og morens ord førte til at et første gudsbilde brast. Han beskrev dette som smertefullt, men også som et nødvendig steg på veien mot en sannere forståelse. Siden har han flere ganger måttet “kvitte seg med noen guder” – det vil si gudsforestillinger som ikke holdt. Han framholdt dette som en del av den kristne vandringen: å lære Gud bedre å kjenne, vel vitende om at ingen kommer helt fram. Jesus Kristus er for ham det nærmeste vi kommer et sant bilde av Gud.
En oppvekst mellom ulike kristne tradisjoner
Nyhus knyttet denne innsikten til sin egen livshistorie. Han vokste opp mellom ulike kristne tradisjoner: med baptistisk bakgrunn fra morens side og folkekirkelig tilknytning fra farens. Senere møtte han både Jesusvekkelsen og luthersk teologi. Han beskrev hvordan dette tidlig lærte ham at kristendom ikke bare finnes i én form. Samtidig fortalte han om sitt møte med et mer eksklusivt kirkelig miljø, blant annet på Menighetsfakultetet, der ikke-lutherske kristne tidligere hadde vært holdt utenfor på måter som gjorde sterkt inntrykk på ham. Denne erfaringen bidro til en krise som førte til at han avbrøt studiet en periode. Likevel mistet han ikke troen på Gud. Tvert imot ble krisen et vendepunkt i hans søken etter et språk om Gud som sprang ut av levd erfaring, ikke bare av læresetninger.
Einar Lundby og bildet av lyset som brytes
Et avgjørende vendepunkt kom da han oppsøkte Einar Lundby. Nyhus fortalte levende om møtet i Brumunddal, der Lundby spurte ham: “Hvilken farge har Gud for deg?” Det spontane svaret var “blå”. Lundby svarte med et bilde som fikk stor betydning: Gud er lys, men når Guds lys møter det enkelte menneske, brytes det som i et prisme og blir til ulike farger. Derfor kan mennesker erfare Gud på ulikt vis, uten at det betyr at de møter ulike guder. For Nyhus ble dette en frigjørende innsikt: Han behøvde ikke kopiere andres tro, men kunne ta sine egne erfaringer på alvor. Troverdig gudstro bygges, sa han, på grunnleggende tillit til Gud og på de erfaringene hver enkelt gjør. Slik kunne han også si at ulike mennesker, med ulike fromhetsformer og ulike språk, likevel kan være på vei mot den ene Gud.
Tro som vitnesbyrd og språkfellesskap
Nyhus la stor vekt på at det grunnleggende kristne språket ikke først og fremst er teori, men vitnesbyrd. Kristendom er, slik han beskrev det, mennesker som har møtt Jesus Kristus og forteller hva dette møtet har gjort med dem. Først senere kommer refleksjonen, læresetningene og de store systemene. Tro begynner i erfaring. Derfor knyttet han også religion til språkfellesskap: Å tilhøre en religion er ikke bare å kunne ordene, men å være fortrolig med de erfaringene som ligger under ordene. Begreper som nåde, frelse, tro, oppstandelse og evig liv er ikke bare gloser; de er ord mettet av levd liv.
Språket må stadig tolkes på nytt
En stor del av foredraget handlet om hvordan religiøse ord forandrer betydning over tid. Nyhus mente at en viktig oppgave for teologien er å finne tilbake til erfaringene bak ordene. Han brukte ordet frelse som eksempel, og viste til den gamle sammenhengen med “fri hals” – en konkret erfaring av å bli løst fra jernringen rundt halsen og satt fri. Frelse ble dermed forstått som frihet, nytt liv og større menneskelig sannhet. På samme måte beskrev han omvendelse mindre som en plutselig religiøs sensasjon og mer som en langvarig prosess av indre forvandling, et “skifte av sinn”.
Han gikk deretter inn i ordet fortapelse og argumenterte for at dette ordet i vår tid ofte er blitt lest som “helvete”, mens den eldre og bibelske sammenhengen snarere peker mot det å gå tapt, gå seg vill, lide havari eller ende i undergang. Med dette ville han ikke svekke alvoret i tekstene, men åpne for en mer presis forståelse av dem. Det kristne språket må stadig nytolkes dersom ordene skal kunne bæres av erfaring og ikke bare av nedarvede forestillinger.
Gud er nær – ikke langt borte
Et annet sentralt tema var Guds nærvær. I den kristne mystikken, sa Nyhus, er Gud ikke først og fremst en størrelse langt der oppe eller langt der ute. Gud er nær, ja, Gud bor i mennesket. Problemet er derfor ikke at Gud er fraværende, men at mennesket ofte ikke er nærværende i sitt eget liv. Han formulerte dette med korte, sterke setninger: Gud er her, ikke der. Gud er nå, ikke i morgen og ikke i går. Gud er uendelig, Gud er nær, Gud er lys. Dette nærværet gjør troen til fortrolighet snarere enn avstand.
Hør foredraget
Samtalen etter foredraget
Om trosbekjennelsen og mysteriets språk
Den første kommentaren tok utgangspunkt i at foredraget både utfordret og tiltalte. Det ble spurt hvordan Nyhus kunne holde sammen sin tydelige åpning mot alle mennesker med kirkens klassiske trosbekjennelse. I svaret sa han at han ikke opplevde noen motsetning mellom den apostoliske trosbekjennelsen og et mer mystisk språk om Gud. Trosbekjennelsen må ikke forstås som en uttømmende definisjon, men som markører og skilt som peker mot mysteriet. Dersom ordene ble fullstendige definisjoner, ville mysteriet forsvinne.
En støtte til tittelen og til den mystiske tolkningen
En annen kommentar uttrykte takknemlighet for at kirkeforumet hadde våget å sette et dristig tema på programmet. Det ble sagt at formuleringen “Gud er ikke kristen” er både logisk og teologisk meningsfull: dersom Gud skulle være “kristen”, ville Gud bli begrenset av historien og løsrevet fra skapelsen. Kommentaren løftet også fram at en bokstavelig, fysisk forståelse av alle ledd i trosbekjennelsen lett bryter sammen, mens de kan fungere som veivisere i troen. Det ble dessuten pekt på at et slikt perspektiv gir god mening i møte med tros- og livssynsdialog.
Erfaringer fra religionsmøtet
En kommentar fra salen fortalte om egne erfaringer som flyktning og om møter med kristne miljøer i Norge. Det ble lagt vekt på hvordan forbønn og åpenhet kunne oppleves som ekte, selv på tvers av forskjeller i tro. Vedkommende brukte bildet av fargen rosa: Alle ser samme farge, men ikke nødvendigvis helt likt. Slik ble erfaringen brukt som bilde på hvordan mennesker både er like og forskjellige, og hvordan forskjellen ikke trenger å oppheve enhet.
Om uvitenhetens visdom
En annen kommentar løftet fram hvordan livserfaring, tvil og begrensning kan føre til erkjennelse. Nyhus svarte ved å vise til uttrykket docta ignorantia – den lærde uvitenhet. Jo mer et menneske vet, desto tydeligere kan det bli at en ikke vet alt. Han løftet dette fram som gammel kristen visdom og som en motvekt mot skråsikkerhet.
Er alle religioner like gode?
En tilhører viste til erfaringer fra arbeid og vennskap på tvers av religioner og spurte om dette hang sammen med Nyhus’ tanke om at Gud er alles Gud. I svaret presiserte Nyhus at han ikke mener alle religioner eller gudsoppfatninger er like gode. Han understreket tvert imot kampen mot avguder og falske gudsbilder som et grunnmotiv i Bibelen. Samtidig advarte han mot for bastante definisjoner av Gud. Mystikken lærer, sa han, at å elske Gud ikke er det samme som å forstå Gud. Gud er alltid større enn våre forestillinger.
Om ord som skifter mening
En kommentar uttrykte takknemlighet for delen om ord og ordskifter i bibeloversettelser. Det ble pekt på at mange opplever nye ordvalg som fremmede, og at det derfor trengs hjelp til å forstå hvordan språk endrer seg. Nyhus’ poeng om at religiøse ord må bæres av erfaring, ble av denne tilhøreren opplevd som både oppklarende og frigjørende.
Opplevelse og erfaring – hva er forskjellen?
Det ble også reist et mer presist spørsmål om forskjellen mellom opplevelse og erfaring. Nyhus svarte at opplevelse gjerne er det umiddelbare og følelsesnære, mens erfaring er noe som er bearbeidet og fortolket. En opplevelse blir først erfaring når mennesket har trukket noen konklusjoner av den og latt den få konsekvenser for livet. Derfor er ikke alle sterke religiøse opplevelser nødvendigvis gode eller sanne; de må prøves på hva de fører til. For Nyhus er et viktig kriterium om de gjør det lettere å elske Gud og medmennesket, og om de leder i retning av sannhet, godhet og skjønnhet.
Kan Gud erfares?
På spørsmål om hvorvidt Gud i det hele tatt kan erfares, svarte Nyhus at Gud ikke kan gjøres til et direkte erfaringsobjekt. Han hentet her hjelp fra ortodoks teologi, som skiller mellom Gud i seg selv og Guds virkninger eller “energier”. Mennesket kan ikke gripe Gud direkte, men kan erfare det som strømmer fra Gud: lys, varme, kjærlighet, godhet, skjønnhet og fred. Han nevnte både naturerfaringer og møtet med et godt menneske som steder der Guds nærvær kan bli erfart.
Felles bønn og grenser i religionsmøtet
Et sentralt spørsmål i samtalen gjaldt hvor grensene går for å be sammen med mennesker av annen tro. Nyhus svarte varsomt og understreket at dette ikke er enkle spørsmål. Med utgangspunkt i erfaringer som fengselsprest fortalte han at han har bedt sammen med muslimer som har bedt ham om det. For ham går ikke dette ut over hans kristne identitet, siden han selv ber til Gud i Jesu navn. I den videre samtalen ble det også understreket fra møtelederhold at spørsmålet om kristen identitet ikke nødvendigvis er det samme som spørsmålet om hvem en kan be sammen med. Forsøk på å trekke for skarpe grenser ble beskrevet som forsøk på å sette Gud i boks. Nyhus sammenfattet dette med formuleringen om at all teologi tar feil – eller mer presist: at teologi alltid er et foreløpig og nødvendig provisorium, fordi vi bare forstår stykkevis.
Er min gudstro “bra nok”?
Mot slutten kom et personlig og sårbart spørsmål fra en som ikke opplevde seg hjemme i kristendommen og heller ikke hadde noe forhold til Jesus, men likevel erfarte en form for gudstro. Spørsmålet var om dette kunne være “bra nok”. Nyhus svarte uten å gi en fasit. Han sa at ingen kan leve av å kopiere andres tro. Det avgjørende er å være ærlig om hvor en står og fortsette å være åpen. Ingen er ferdige; alle er underveis, og nye erfaringer kan fortsatt komme.
Hvilket pronomen kan brukes om Gud?
Det siste spørsmålet gjaldt språk om Gud og særlig bruken av kjønnede pronomen. Det ble spurt om Gud egentlig kan omtales som “han”, eller om andre ord, som “hen”, er mer treffende. Nyhus svarte at Gud naturligvis er hevet over alt som har med kjønn å gjøre, og at dette også viser språkets begrensning. Ordene strekker ikke helt til. Likevel må vi bruke dem så godt vi kan, inntil ordene selv blir stille og bare kjærligheten står igjen. Som avslutning viste han til Jon Fosses språk om at det kommer en tid da ordene er over, og det bare er kjærligheten igjen – en kjærlighet ingen fullt ut kan fatte.
Avslutning
Foredraget til Kjell Arnold Nyhus ble både personlig og prinsipielt. Det bar preg av livserfaring, teologisk refleksjon og språklig årvåkenhet. Hovedinntrykket var ikke et oppgjør med kristen tro, men et forsøk på å åpne den: mot Gud som alles skaper, mot erfaringen som troens første språk, og mot en større ydmykhet i møte med det mysteriet ingen av oss rommer fullt ut.