Mandag 10. november møttes Oslo-biskopene Fredrik Hansen (Den katolske kirke) og Sunniva Gylver (Den norske kirke) i Drammen kirkeforum. I hver sin innledning tegnet de et tydelig bilde av biskopens kall og kirkens samfunnsoppdrag i vår tid: fra apostolisk kontinuitet og katolsk sosiallære til folkekirkens relasjonsbygging, diakoni og frimodig vitnesbyrd. Samlet inviterte de til ettertanke om hvordan kirken kan «kirke» – handle – midt i økt mangfold, voksende forskjeller og unges fornyede interesse for tro.
Biskop Fredrik Hansen: Apostolisk embete, sosiallære og hyrdebrevets kompass
Hansen åpnet med å plassere sitt innlegg i Den katolske kirkes selvforståelse: Biskopen står i apostlenes etterfølgelse – sendt for å tjene – og bærer Kristi tredoble oppdrag: prest, profet og konge. Som yppersteprest leder han gudstjenesten (bl.a. konfirmasjon), som profet forkynner og lærer i fellesskap med andre biskoper og paven, og som «kongehyrde» har han ansvar for helheten og visjonen. Poenget er ikke makt, men tjenende myndighet for de troendes beste.
«Biskopen i den katolske kirke er prest, profet og konge… ikke herskende, men tjenende – for de troendes beste.»
Han løftet så fram Den katolske kirkes sosiallære, med særlig vekt på omsorg for de fattige. Ansvar springer ut av Jesu liv og ord, og er historisk blitt konkretisert til et forpliktende diakonalt engasjement – også her i Drammen, der kirkens første institusjon var hospital/klinikk. Dette er ikke «teknisk velvilje», men troens forpliktelse.
«Omsorg for de fattige er ikke valgfritt, men troens forpliktelse… Slik begynte kirken i Drammen – med hospitalet.»
Som aktuelt eksempel pekte Hansen på årets hyrdebrev i anledning stortingsvalget. Brevet gir ikke partianbefalinger, men peker troende mot bønn og kirkens prinsipper som hjelp til selvstendige vurderinger.
«Det er ikke vår oppgave som biskoper å fortelle hvordan dere skal stemme… Be, tenk, og bruk kirkens lære som kompass.»
I samtaledelen berørte Hansen mangfoldet i katolske menigheter (ofte over hundre nasjonaliteter), spenningsfeltet mellom norsk og andre språk i gudstjenesteliv og trosopplæring, samt økende interesse blant unge – «ikke bare konservative menn», men om lag «50–50» mellom kvinner og menn. Urolige tider gjør at mennesker søker noe «med mer tyngde og holdbarhet». Kirken i Norge må samtidig finne nye former for karitativ innsats, ikke lene seg på NAV og Frelsesarmeen.
«Urolige tider gjør at mennesker søker tyngde og holdbarhet; kirken må møte det med fellesskap og handlekraftig håp.»
Biskop Sunniva Gylver: Folkekirkens tjenende lederskap, vitnesbyrd og «å kirke» som verb
Gylver tok utgangspunkt i korset hun vanligvis bærer – et tredobbelt minne: den korsfestede Gud som er nær i mørket, kallet til å følge den korsfestede, og det tomme kors som peker mot oppstandelsens kraft. Med det kan vi møte det meste, «med beina på jorda, hodet høyt – og stort hjerte», som hennes sjiraff-bilde formulerer det.
«Korset minner meg om den korsfestede Gud, kallet til å følge – og oppstandelsens kraft.»
Hun beskrev biskopens rolle i Den norske kirke som tjenende lederskap i en lite hierarkisk kirke, med myndige lekfolk og mange nivåer og relasjoner (proster, menighetsråd, fellesråd, bispedømmeråd). Biskopen er prestenes prest, teologisk fortolker med autoritet utad og innad, samt relasjonsbygger som gjør at menighetspresten «starter på pluss-siden». Derfor vil hun være mye ute: besøke menigheter, se og anerkjenne, synliggjøre alt det gode som skjer – fra kultur til diakoni – som samfunnsøkonomisk og menneskelig bidrar betydelig.
«I en lite hierarkisk folkekirke er biskopen først og fremst relasjonsbygger, teologisk fortolker og ansikt utad.»
Kjerneordet er å «kirke» som verb: Diakonien gjør evangeliet troverdig, men kirken må også koble handling til tro og teologi – med en «signatur» som gjør motivasjonen tydelig uten å være påtrengende. Hun etterlyste høyere «vitnesbyrd-kondis»: dele tro med lave skuldre og like stor nysgjerrighet på andres tro; dialog styrker fellesskapet og forutsetter troens frimodighet.
«Vi må ‘kirke’ som verb: diakonien gjør troen troverdig – og vi må koble handling til tro med en tydelig, raus signatur.»
Som folkekirke vil Den norske kirke være bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende – «mer himmel på jord» – men balanserer mange forventninger: å være både dialogisk brobygger og tradisjonsbærer, både et ikke-partipolitisk rom og en profetisk stemme om rettferdighet. Fornyet søking til kirken på tvers av kirkesamfunn tolker hun som respons på uro og behov for kunnskap, tilgjengelighet, fellesskap og eksistensiell beredskap. Kirkens bidrag er mellomrom for de store spørsmålene, etikk og håp – ikke politiske løsninger, men forankring i nestekjærlighet, rettferdighet og menneskeverd.
«Urolige tider gjør at mennesker søker tyngde og holdbarhet; kirken må møte det med fellesskap og handlekraftig håp.»
Samtale med salen – spørsmål og svar
«Kan dere være supertydelige og konkrete om hvordan kirken bidrar til å verne demokratiet?»
Svar (begge): Kirken bør hjelpe samfunnet å stille de rette spørsmålene – ikke bare følge nyhetsstrøm og polarisering. Eksempler som vold mot kvinner og unges påvirkning gjennom medier må løftes inn i samtaler der løsninger faktisk kan vokne. Demokrati krever deltakelse og dannelse; her kan kirken bygge lokalt engasjement, frivillighet og naboskap. Samtidig må vi motvirke handlingslammelse ved å peke på det nære: nestekjærlighet i praksis, fellesskap og sivilsamfunnsarbeid som gir mennesker handlekraft.
«Står vi foran en ny reformasjon?»
Svar (Sunniva): Landskapet er mangfoldig – noen taler om «stille vekkelse» og styrket økumenikk, der nye uttrykk og eldgamle praksiser møtes. Snarere enn å sette etikett, vil hun åpne rom hvor tro kan deles uten frykt for «invaderende» kristendom, og hjelpe mennesker å finne språk for tro og eksistens. Slik kan kirken styrke samfunnsengasjementet og motarbeide avmakt.
«Er det en styrke eller svakhet at Den norske kirke ikke har en ‘katolsk katekisme’ som svar på alt?»
Svar (Sunniva): Uenighet innenfor enhet er en styrke: Bibelen «diskuterer med seg selv», og kirken trenger samtalen for å finne veier sammen – med enhet om det sentrale. Svar (Fredrik): Katekismen er en hjelp og trygghet – vi hviler i kirkens tro mer enn i biskopens personlige meninger – men også i Den katolske kirke er det rom for ulike syn der læren ikke er definert. Klassisk prinsipp er tro og fornuft.
«Hva innebærer det å ‘verne om det norske’? Hvor går grensene?»
Svar (Sunniva): Dette var en omtale av andres forventninger, ikke hennes program. «Det norske» er historisk sammensatt og i bevegelse. I noen sammenhenger forventes kirken å være tradisjons- og kulturforvalter; andre steder forventes den å være dialogisk og i aktivt samspill med mangfoldet. Begge forventninger finnes – og må balanseres lokalt.
«Hvem kan motta nattverd? Hvordan praktiserer vi økumenisk?»
Svar (Sunniva): I Den norske kirke pågår en samtale om hvordan et svært åpent nattverdsbord forholder seg til læren. Utviklingen med hyppig nattverd – også for barn – har endret praksis, og man søker sammenheng og klarhet. Svar (Fredrik): I Den katolske kirke uttrykker kommunionen kirkens enhet i tro og fellesskap; derfor mottar ikke-katolikker normalt ikke kommunion, men inviteres til å komme frem og motta velsignelse (hånden på skulderen). Katolikker gjør tilsvarende ved gudstjenester i andre kirker. Dette er både respekt for uenighet og uttrykk for lengsel etter enhet.
«Kirken, flyktninger og det mangfoldige nabolaget – og hva med aktiv dødshjelp?»
Svar (Fredrik): Den katolske kirke fungerer for mange nasjonale grupper som et første sted å henvende seg – nesten som en ‘folkekirke’ – og vil delta i den offentlige samtalen om aktiv dødshjelp. Svar (Sunniva): I mangfoldige områder er menighetene sterkt diakonalt innrettet og bygger møteplasser på tvers. Når tema som dødshjelp diskuteres, vil kirken stå opp for å verne livet – samtidig anerkjennes kompleksiteten i møte med alvorlig sykdom og frykt.
«Hva med misjon nå som ‘de fattige der ute’ ofte bor hos oss?»
Svar (Sunniva): Kirkens frimodige vitnesbyrd gjelder både ‘gamle’ og ‘nye’ nordmenn. Målet er å dele tro klokt og respektfullt – hverken taushet av berøringsangst eller påtrengende vitnesbyrd.