Klimapolitikk er ikke lenger bare et spørsmål for politikerne – den er i økende grad også et juridisk anliggende. I en kronikk i Aftenposten peker Hans Petter Graver på at dagens olje- og energipolitikk flere steder i verden blir vurdert som rettsstridig, samtidig som utbyggingene fortsetter. Domstolene kan stille krav og kjenne vedtak ugyldige, men de har verken penger eller maktapparat til å gjennomføre omstillingen. Derfor, sier Graver, kan ikke jussen alene redde oss i klimakampen – det krever også handling fra oss som borgere.
Hans Petter Graver kommer til Drammen kirkeforums første møte i 2026 – Drammensbiblioteket mandag 26. januar kl. 19.00
I kronikken «Klimapolitikk er ikke lenger et rent politisk spørsmål» i Aftenposten (5. februar 2025) argumenterer Hans Petter Graver for at norsk klima- og oljepolitikk i økende grad må vurderes som et rettslig spørsmål, ikke bare som politikk. Bakgrunnen er blant annet dommen i Skottland som kjente Equinors konsesjoner på det store olje- og gassfeltet Rosebank ugyldige, fordi myndighetene ikke hadde vurdert de samlede klimaeffektene av forbrenningsutslippene fra oljen og gassen.
Graver viser hvordan denne dommen inngår i en internasjonal trend: Domstoler i flere land stiller nå strengere krav til myndighetenes saksbehandling i klima- og petroleumssaker. De krever at også de globale utslippene som følger av å brenne fossile brensler skal utredes, ikke bare de lokale utslippene fra selve utbyggingen. Denne utviklingen kan få direkte betydning for norske saker som Breidablikk, Tyrving og Yggdrasil, der tilsvarende spørsmål er reist, og der EFTA-domstolen nå er involvert.
Samtidig understreker han at domstolene er den svakeste statsmakten. De har ikke politi, penger eller militærmakt, bare ord. Når rettslige avgjørelser kolliderer med sterke statlige og økonomiske interesser, viser historien at domstolene ofte bøyer av eller modererer virkningen av egne dommer. Også i Rosebank-saken lot domstolen utbyggingen fortsette mens myndighetene behandler saken på nytt, selv om tillatelsen formelt er kjent ugyldig.
Konklusjonen er nedslående og utfordrende: Det er i ferd med å feste seg en rettsoppfatning om at dagens klima- og energipolitikk er ulovlig, men det er høyst usikkert om dette faktisk endrer kursen raskt nok. Vitenskapen sier at kursen er farlig, retten sier at den er rettsstridig – men makten kan likevel seire over både retten og fornuften. Derfor, sier Graver, kan verken jussen eller domstolene alene «redde oss» hvis ikke vi som borgere og samfunn også handler selv.