Krigen i Ukraina viser hvordan droner, digitale nettverk og nye våpensystemer forandrer moderne krigføring. Men den viser samtidig at gamle sannheter om industri, forsyninger og transport fortsatt gjelder. Da oberstløytnant Palle Ydstebø gjestet Drammen kirkeforum 21. september, trakk han linjene fra slagmarken i Ukraina til Norges nye rolle som mottaks- og transittland for NATO.
Dette første møtet i Kirkeforum høsten 2026 var et samarbeid med Drammen Sacred Music Festival og Drammen forsvarsforening.
Palle Ydstebø ga et omfattende bilde av en krig som nå har vart i mange år. Fullskalainvasjonen startet i februar 2022, men han understreket at krigen må sees i sammenheng med Russlands okkupasjon av Krim og krigføringen i det østlige Ukraina fra 2014.
Samtidig er dette en krig som skiller seg tydelig fra tidligere konflikter. Ydstebø beskrev den som en krig i informasjonsalderen. Datateknologi, satellittbilder, sosiale medier og nærmest kontinuerlig publisering av bilder og video gjør at krigshandlingene kan følges på en helt annen måte enn tidligere. Det påvirker både selve krigføringen og kampen om hvordan krigen skal forstås.
En slagmark fylt av droner
Dronene var et gjennomgående tema i Ydstebøs foredrag. De brukes til observasjon og målangivelse, men i stadig større grad også som våpen.
Dette har gjort slagmarken farligere. Styrker som beveger seg ut av beskyttede stillinger, kan raskt bli oppdaget. Soldater, kjøretøyer og våpensystemer kan følges og angripes enkeltvis.
Tallene på droner som blir ødelagt, har ifølge Ydstebø nærmest eksplodert. Han viste til hvordan droner i løpet av kort tid har gått fra å være ett våpen blant mange til å bli en grunnleggende del av krigføringen.
Samtidig lever den tradisjonelle skyttergravskrigen videre. Langs fronten møter angripende styrker fortsatt miner, piggtråd, grøfter, betonghindringer og andre sperringer.
Det nye erstatter altså ikke nødvendigvis det gamle. Moderne sensorer og droner kombineres med befestninger og våpenformer man kjenner fra tidligere kriger.
HOVEDPOENG: Moderne krig er både høyteknologisk og gammelmodig. Droner og digitale nettverk kommer i tillegg til miner, skyttergraver, artilleri og fysiske sperringer – ikke i stedet for dem.
Dette bidrar også til de store tapstallene. Ydstebø viste til beregninger som tyder på svært store russiske tap. Han understreket samtidig at tallene må behandles kritisk. Ukraina publiserer løpende statistikk over russiske tap, og slike tall inngår også i informasjonskrigen.
Ukraina mistet marinen – men endret sjøkrigen
Et av de mest slående eksemplene på hvordan teknologien har forandret krigen, finner vi i Svartehavet.
Da Russland tok Krim i 2014, mistet Ukraina mye av sin tradisjonelle marine. Fartøyer ble tatt eller ødelagt. I stedet for å forsøke å bygge opp en ny stor flåte utviklet Ukraina andre måter å føre sjøkrig på: landbaserte våpen, missiler og etter hvert ubemannede sjøgående fartøyer.
I april 2022 ble flaggskipet i den russiske svartehavsflåten senket. Ydstebø viste videre til at en betydelig andel av de russiske marinefartøyene senere er blitt senket eller satt ut av spill.
Konsekvensen har vært at Russland har måttet trekke mye av sin sjømilitære virksomhet bort fra Krim og mot tryggere havner.
For Ydstebø var dette et viktig eksempel på hva ny teknologi kan gjøre med styrkeforholdet. En stat som mangler en stor konvensjonell marine, kan likevel gjøre det svært risikabelt for en langt sterkere motstander å operere til sjøs.
Sjøkrigen har dessuten beveget seg videre mot havner, forsyningslinjer og transport av olje og andre varer. Ydstebø beskrev hvordan ukrainske angrep også rammer russiske lasteskip, tankfartøyer og forsyningslinjer til Krim.
Dermed handler krigen til sjøs like mye om økonomi og logistikk som om marinefartøyer.
Improvisasjon, produksjon og utholdenhet
Ukraina har hele tiden vært avhengig av vestlig militær støtte, men har samtidig utviklet stadig flere egne våpensystemer.
Ydstebø viste eksempler på tidlige ukrainske konstruksjoner som bar preg av improvisasjon. Men utviklingen gikk raskt fra prototyper til våpen som kunne produseres og brukes i større antall.
Her kom han med et enkelt, men viktig poeng:
«Industrien må kunne produsere volum.»
Det er ikke nok å lage et avansert våpensystem. I en langvarig krig må man kunne produsere tusenvis av droner, store mengder ammunisjon og erstatninger for materiell som går tapt.
Også i luftforsvaret har Ukraina måttet improvisere. Moderne luftvernmissiler er kostbare og finnes i begrenset antall. Mot langsommere droner har ukrainerne derfor tatt eldre luftvernvåpen ut av lagrene, plassert dem på kjøretøyer og koblet dem til moderne varslings- og kommunikasjonssystemer.
Gamle våpen kan dermed få nytt liv når de kobles til moderne informasjonsteknologi.
Ydstebø pekte samtidig på faren ved russiske angrep mot ukrainsk energiforsyning. Dersom Russland klarer å bygge opp store lagre av droner og missiler, kan nye angrepsbølger mot strømforsyningen gjøre vinteren svært krevende for Ukraina.
Krigen blir på denne måten også en konkurranse om utholdenhet: Hvem klarer å produsere mest, reparere raskest, skaffe nye soldater og holde forsyningslinjene åpne?
Terrenggevinst forteller ikke hele historien
Kartene over fronten får stor oppmerksomhet i offentligheten. Små eller store endringer i frontlinjen blir raskt tolket som tegn på framgang eller tilbakegang.
Ydstebø advarte mot å se for ensidig på antallet kvadratkilometer som er erobret.
Det avgjørende spørsmålet er også hva erobringene har kostet.
Han viste materiale som tydet på at de russiske territorielle gevinstene den siste tiden hadde vært betydelig mindre enn tidligere. Ukraina hadde samtidig gjennomført flere lokale motangrep. Utviklingen hadde etter hans vurdering vart lenge nok til at man kunne spørre om det var i ferd med å skje en vending i landkrigen.
Han presenterte ikke dette som noen sikker konklusjon. Men poenget var at kartet alene ikke sier nok. Tap av soldater, kjøretøyer og våpen må veies mot den militære verdien av terrenget som vinnes.
Den store tilgangen på åpne kilder gjør det også mulig å følge russiske lagre og avdelinger på måter som tidligere var vanskelig. Satellittbilder og andre åpne kilder kan gi anslag over hvor mye materiell som tas ut av lager, hvor mye som står igjen og hvor raskt nytt materiell produseres.
Krigen i Ukraina endrer også Norge
Mot slutten av foredraget flyttet Ydstebø blikket nordover.
Russlands krig i Ukraina har bundet opp store russiske landmilitære ressurser. Men samtidig har Finland og Sveriges medlemskap i NATO forandret Norges strategiske plassering.
Norge er ikke lenger bare et land som selv skal forsvares. I en mulig konflikt vil Norge også være et mottaks- og transittområde for allierte styrker som skal videre mot Sverige og Finland.
Finland er sterkt avhengig av transport gjennom Østersjøområdet. Dersom sjøveiene gjennom Østersjøen blir stengt eller svært utsatte i en krig, må store forsyningsmengder kunne føres inn fra vest.
Da blir norske havner, veier og jernbaner avgjørende.
Ydstebø nevnte flere norske havneområder og understreket de enorme volumene som kreves dersom større allierte avdelinger skal flyttes gjennom Norge. En brigade på omkring 5000 soldater representerer også store mengder kjøretøyer, våpen, ammunisjon og annet materiell. Han brukte tusenvis av containere som illustrasjon på hvilken logistisk utfordring dette innebærer.
HOVEDPOENG: Norges forsvarsevne avgjøres ikke bare av Forsvarets egne våpen. Havner, jernbane, broer, veier og evnen til å flytte enorme mengder materiell blir en del av NATOs forsvarsberedskap.
Derfor blir skillet mellom forsvarspolitikk og samferdselspolitikk mindre tydelig.
Vedlikeholdsetterslep på norsk infrastruktur er ikke bare et spørsmål om framkommelighet i fredstid. Dersom Norge skal fungere som forsyningsvei til Finland og Nordkalotten, blir infrastrukturen en del av den militære beredskapen.
Slik endte Ydstebø foredraget med å føre perspektivet fra dronene over slagmarken i Ukraina til norske havner, jernbaner og veier.
Ukraina-krigen er på den ene siden en teknologisk revolusjon. På den andre siden har den demonstrert gamle sannheter med fornyet styrke: Krig krever mennesker, industri, ammunisjon, transport og utholdenhet.
Og nettopp derfor får krigen langt utenfor Ukrainas grenser konsekvenser også for hvordan Norge må forstå sitt eget forsvar.
Spørsmålsrunde
Etter foredraget fulgte en omfattende spørsmålsrunde. Samtalen beveget seg fra Ukraina-krigen og muligheten for en avslutning av krigen til norsk beredskap, korrupsjon i Ukraina, russisk hybridkrigføring, befolkningens motstandskraft, sosiale medier, rekruttering til Forsvaret og behovet for reservestyrker.
Trump, Russland og muligheten for å avslutte krigen
I den første delen av opptaket berørte Ydstebø forholdet mellom USA og Russland og spørsmålet om hvilken betydning Donald Trumps politikk kan få. Han sa at det er vanskelig å avgjøre hvor mye som skyldes Trump som person, hans politiske linje eller mer langsiktige utviklingstrekk i amerikansk politikk.
Han viste samtidig til at Trump synes å mene at han kan få til noe i forholdet til Russland. Ydstebø understreket at dette er et område der han selv sitter med flere spørsmål enn sikre svar.
Samtalen kom deretter inn på selve alternativet til fortsatt ukrainsk motstand. Ydstebø gjenga en formulering han knyttet til svensk debatt:
Hvis Russland slutter å slåss, er det slutt på krigen. Hvis Ukraina slutter å slåss, er det slutt på Ukraina.
Poenget var at Ukraina, slik Ydstebø oppfatter ukrainere han har møtt, ikke først og fremst ser krigen som en konflikt om enkelte landområder. Den oppfattes som en kamp om statens og samfunnets fortsatte eksistens.
Han trakk i denne sammenhengen fram erfaringene til landene i Øst-Europa som tidligere har vært under direkte eller indirekte kontroll fra Moskva. Det er ikke tilfeldig, mente han, at mange av disse landene er blant de sterkeste støttespillerne for Ukraina. Deres egen historiske erfaring påvirker hvordan de vurderer hva russisk dominans kan innebære.
Hvor godt forberedt er Norge på det uventede?
Et spørsmål tok utgangspunkt i at krig og kriser alltid fører med seg hendelser man ikke har forutsett. Forsvar og sivilsamfunn må derfor ikke bare være innrettet på det man har planlagt for, men være i stand til å håndtere det uventede. Spørsmålet var hvor godt Norge egentlig er organisert for dette.
Ydstebø tok utgangspunkt i Ukraina. Da krigen begynte i 2014, var Ukraina etter hans vurdering svært dårlig forberedt. I årene som fulgte, bygget landet gradvis opp både militær kapasitet og samfunnsmessig beredskap. Frivillige initiativer og frivillige militære avdelinger spilte en viktig rolle, og flere av disse ble senere innlemmet i det regulære forsvaret.
Da fullskalainvasjonen kom i 2022, hadde Ukraina hatt sju år med krig og forberedelser bak seg. Dermed var landet på en helt annen måte forberedt enn i 2014.
Ydstebø understreket samtidig at dette ikke er direkte sammenlignbart med Norge. Norge har ikke levd med en pågående krig i flere år, slik Ukraina hadde gjort før 2022.
Hans vurdering av norsk beredskap var forholdsvis kritisk. Han sa at han ikke tror Norge er så godt rustet som vi gjerne håper.
Tilfluktsrom var ett konkret eksempel. Situasjonen er etter hans vurdering utilfredsstillende, og selv når behovet for flere tilfluktsrom diskuteres, oppstår raskt spørsmålet om hvem som skal ha ansvaret og betale – staten, utbyggerne eller andre.
På dette området beskrev han seg selv som «litt pessimist».
Korrupsjon og tillit i Ukraina
Et spørsmål gjaldt korrupsjonen i Ukraina, også på høyt politisk nivå, og hvilken betydning dette kan ha for soldatenes og befolkningens tillit til ledelsen. Spørsmålsstilleren viste blant annet til påstander og saker som har berørt personer i kretsen rundt president Volodymyr Zelenskyj.
Ydstebø la ikke skjul på at Ukraina fortsatt har et korrupsjonsproblem. Korrupsjonen har dype røtter, og landet har ikke klart å bli kvitt den.
Samtidig understreket han at det finnes et reelt og virksomt antikorrupsjonsarbeid. Ukraina har utviklet institusjoner som arbeider mot korrupsjon, og krigen har på noen måter også skjerpet oppmerksomheten om problemet.
Han viste til en nyere politisk konflikt rundt de ukrainske antikorrupsjonsorganenes stilling. Forsøk på å endre eller begrense deres uavhengighet møtte reaksjoner som førte til at myndighetene måtte trekke seg tilbake. Dette brukte Ydstebø som et eksempel på at det finnes institusjoner og samfunnskrefter som faktisk motarbeider korrupsjonen.
Bildet var derfor todelt: Ukraina har fortsatt alvorlige problemer med korrupsjon, men det foregår samtidig en aktiv kamp mot den.
Hva er hybridkrig?
Et annet spørsmål tok opp et begrep som brukes stadig oftere: hybridkrig. Hva innebærer egentlig dette, og hva betyr det når man sier at Russland tester grensene for hva det kan gjøre mot europeiske land?
Ydstebø knyttet dette til det Russland selv tradisjonelt har omtalt som «aktive tiltak».
Slike tiltak kan omfatte etterretningsvirksomhet, økonomiske virkemidler, sabotasje, politisk påvirkning og undergraving, desinformasjon og falske nyheter, kartlegging av sårbarheter og andre aktiviteter som ligger under terskelen for regulær krig.
Hensikten kan være både å fremme konkrete russiske interesser og å forberede grunnen for senere handlinger.
Ydstebø understreket at dette ikke er noe nytt fenomen. Metodene var velkjente under Sovjetunionen og har også eldre historiske røtter.
Det nye ligger blant annet i teknologien, tempoet og mengden informasjon som kan spres. I dagens mediesamfunn er det mulig å skape uro, forvirring og mistillit raskere og i større omfang enn tidligere.
Et sentralt mål kan være å svekke samholdet i motstanderens samfunn. Det er ikke alltid nødvendig å overbevise befolkningen om én bestemt fortelling. Det kan være tilstrekkelig å skape så mye støy og usikkerhet at tilliten til informasjon, myndigheter og institusjoner svekkes.
Hvordan skape norsk motstandskraft?
Samtalen gikk deretter over i et bredere spørsmål om samfunnets resiliens, eller motstandskraft.
Hvordan kan den norske befolkningen mobiliseres slik at den har evne og vilje til å fungere under alvorlige kriser?
Spørsmålet hadde flere sider. Én gjaldt den sivile beredskapen og evnen til å organisere seg. En annen gjaldt teknologi og dronekrig: Hvor langt framme er Norge egentlig når krigføringen endrer seg så raskt?
En tredje side gjaldt sosiale medier og polarisering. Digitale plattformer kan brukes til påvirkning fra Russland, men problematikken er bredere enn Russland alene. Polarisering, konspirasjonsforestillinger og ekstremt forenklede virkelighetsbilder kan spre seg gjennom digitale medier uansett hvor de har sitt utspring.
Ydstebø mente at beredskap ikke først og fremst kan bygges gjennom ett tiltak. Det krever en dreining i prioriteringene på samfunnsnivå.
Han viste til erfaringene fra Norge etter andre verdenskrig. Krigserfaringene gjorde det åpenbart for både politikere og befolkning at beredskap måtte prioriteres. Det ble bygd strukturer fordi behovet var forstått.
I dag er utfordringen annerledes. Trusselen oppleves ikke like umiddelbar i hverdagen, og beredskap konkurrerer med mange andre samfunnsoppgaver.
Likevel mente han at folk flest har betydelige ressurser dersom de mobiliseres. Han viste blant annet til erfaringer med dugnad og frivillig innsats. Evnen til å organisere seg finnes, men samfunnet må legge til rette for at denne kapasiteten kan brukes.
Kritisk tenkning som beredskap
Ydstebø knyttet også beredskap til hvordan mennesker bruker informasjon.
Når påvirkningsoperasjoner, falske nyheter og polarisering er en del av moderne konflikt, blir evnen til kritisk vurdering en form for samfunnssikkerhet.
Innbyggerne må ha verktøy som gjør dem bedre i stand til å vurdere informasjon: Hvem står bak? Hva er kilden? Hvilket formål kan budskapet ha? Er opplysningene bekreftet andre steder?
Det er derfor ikke nok å forsøke å beskytte befolkningen ved å fjerne uønsket informasjon. Samfunnet må bygge opp befolkningens egen evne til å møte og vurdere den.
Slik blir demokratisk dannelse, kildekritikk og medieforståelse også en del av beredskapen.
Har Norge nok soldater?
Et spørsmål gjaldt rekrutteringen til Forsvaret. Har Norge tilstrekkelig mange mennesker dersom landet virkelig skulle komme i krig?
Spørsmålet ble stilt sammen med spørsmål om hvor utsatt Norge ville være ved en russisk konflikt med NATO, og om utviklingen innen kunstig intelligens.
Ydstebø avgrenset seg tydelig fra den delen av spørsmålet som lå utenfor hans eget fagfelt. Det ville han ikke spekulere i.
Når det gjaldt personell, pekte han på at Forsvaret er i ferd med å planlegge en betydelig utvidelse. Interessen for militær utdanning er god, og det finnes mange kvalifiserte søkere.
Men dette løser ikke hele problemet.
Ydstebø understreket forskjellen mellom å ha gode avdelinger og å ha nok avdelinger.
I en virkelig krig vil avdelinger lide tap. Soldater blir drept, såret eller på andre måter ute av stand til å fortsette. Derfor trenger et forsvar ikke bare dem som står i avdelingene ved krigens begynnelse. Det må også finnes personell som kan erstatte tapene.
Dette krever større reserver.
Ydstebø pekte derfor på behovet for flere generasjoner av reservister som kan mobiliseres etter hvert dersom en krig varer over tid. Forsvaret må ikke bare dimensjoneres for den første fasen av en konflikt, men for utholdenhet.
Det samme gjelder materiell. Det er ikke nok å ha akkurat det materiellet avdelingene trenger på fredstidsorganisasjonens første dag. Tap og slitasje må kunne erstattes.
Hvor utsatt er Norge?
I spørsmålsrunden ble Ydstebø også bedt om å vurdere hvor Norge ville befinne seg «i rekkefølgen» dersom Russland skulle gå til angrep på europeiske land.
Transkripsjonen inneholder ikke noe tydelig, sammenhengende svar der Ydstebø rangerer hvilke land som i så fall skulle være mest utsatt. Det bør derfor ikke konstrueres noe slikt svar i ettertid.
Foredraget og resten av spørsmålsrunden gir derimot et klart bilde av at Norges strategiske betydning har økt etter at Finland og Sverige ble medlemmer av NATO. Norge vil i en konfliktsituasjon ha en viktig rolle både som forsvarsområde og som transport- og mottaksland for allierte styrker.
Fra effektivitet til robusthet
Mot slutten ble Ydstebø bedt om å trekke fram de viktigste grepene for at Norge skal kunne stå imot en alvorlig krise.
Denne delen av lydtranskripsjonen er svært unøyaktig, men hovedpoenget lar seg identifisere:
Samfunnet må legge mindre ensidig vekt på økonomisk effektivitet og mer vekt på robusthet, reserver og evne til å klare seg selv.
Systemer må kunne tåle at noe svikter.
I et samfunn som gjennom lang tid har effektivisert bort lagre, reservekapasitet og overlappende løsninger, kan beredskap oppfattes som dyrt og lite effektivt. Men det som ser ineffektivt ut i fredstid, kan være det som gjør at samfunnet fortsetter å fungere når forsyningslinjer brytes eller kritisk infrastruktur rammes.
Ydstebøs hovedbudskap var derfor at beredskap krever andre vurderinger enn vanlig driftsøkonomi. Samfunnet må tåle mer enn den belastningen det er dimensjonert for på en normal dag.
En bredere forståelse av forsvar
Spørsmålsrunden utdypet dermed et viktig tema fra foredraget.
Forsvar er ikke bare våpen og militære avdelinger.
Det handler også om tilfluktsrom, transport, energiforsyning, industri, materiellreserver og nok mennesker til å erstatte tap. Det handler om frivillighet og evnen til å organisere et sivilsamfunn under press.
Og i en tid der påvirkning og desinformasjon inngår i moderne konflikt, handler forsvar også om tillit, kritisk tenkning og et samfunn som klarer å stå sammen når noen forsøker å skape forvirring og splittelse.
Erfaringene fra Ukraina viser, slik Ydstebø beskrev dem, at denne motstandskraften ikke oppstår i det øyeblikket krisen kommer. Den må bygges på forhånd.
Referat
Referatet er basert på lydopptak, transkribert av Skriveriet og bearbeidet ved hjelp av ChatGPT. Lydopptak: Ivar Flaten
Drammen Sacred
Årets utgave er nummer 17 i rekken og byr på et svært rikholdig og interessant program. Se informasjon om årets festival.